Jake leg i blues

Den første blues som hadde Jake i tittelen ble spilt inn av Lemuel Turner (1893–1957) i 1928 (6), og var en instrumentallåt som lød nærmest som en hyllest til drikken (5). I mars 1930, bare et par uker etter at avisene hadde slått opp nyheten om den nye «nevritten», produserte flere bluesartister tekster som advarte om å drikke Jake. Først av disse var sørstatsmannen Ishmon Bracey (1899–1970) med sin Jake Liquor Blues/Brown Mama Blues (7) (figur 3).

Sangdiktet som har fem strofer, fremstår på et overordnet plan som en elegi (gresk for klagesang, sørgedikt) men har en mer muntlig form og holder seg ikke til elegiens vanlige ABAB enderimsmønster (8). Første strofe åpner med en klagende undring «what in the world you tryin’ to do?», der «you» er en personifisering av Jake liquor, som nå har oppført seg som en forrædersk venn. Når setningen gjentas i neste linje, gis klagen en mer insisterende tone, som i siste linje øker til eksplisitt fordømmelse med «Everybody in the city messed up on account of drinkin’ you». Samtidig formuleres også hendelsens epidemiske dimensjon gjennom «Everybody in the city».

Klagen/sorgen gjelder den forbannede sykdommen («the doggoned/goddamned disease») som har forårsaket impotens: «I rushed for my lovin’, my baby turned her back to me» (strofe 2), og «You have numbiness in front of your body, you can’t carry any lovin’ on (strofe 3). I strofe 4 er det konas niese som ser situasjonen utenfra. Hun forteller om Aunt Jane som beklager seg til nabolaget fordi «his lovin’ can’t do me any good». I samme strofe gis sykdommen også et navn, «the limber trouble», et allegorisk slang-uttrykk for impotens (9). Uttrykket refererer seg til «limber leg disease», en autosomal recessiv bindevevs-sykdom hos Jersey kyr som førte til at nyfødte kalver ikke kunne stå oppreist (10). I siste strofe har kona oppsøkt lege som også er klar på at sykdommen skyldes «poison Jake» som mannen måtte holde seg unna, hvis ikke ville han fortsette å ha «the limber leg».

Det var ikke unaturlig at nettopp blues-sjangeren engasjerte seg i Jake tragedien, da blues tematisk ofte har handlet om sykdom, tap, og ulykker. At klagen og dermed advarselen i denne første Jake-leg bluesen dreide seg om impotens kan tyde på at ofrene i de første ukene av epidemien ikke kunne se for seg at de aldri skulle kunne gå normalt igjen (1). Da virket nok Ishmon Braceys advarsel om impotens mer avskrekkende. En rekke artister, både hvite og svarte, spilte inn Jake leg blues sanger i 1930 og i den nærmeste tiden etter, for eksempel Mississippi Sheiks som advarte om lammelser i sin Jake Leg Blues (11):

I den samme bluesen anklages også myndighetene for ikke å skjønne hva forbudspolitikken har ført med seg:

Amerikas «nasjonalskald» Woody Guthrie (1912–1967), omtalt av Bob Dylan (f. 1941) som «den amerikanske ånds sanne stemme» (12, s. 100), har også gitt et bidrag til Jake-blues lyrikken. I sin Jake Walk Blues oppsummerte Guthrie mange av problemene, også de sosiale, som fulgte med Jake leg epidemien.

I strofe 1 introduserer sangens jeg seg med den lite flatterende betegnelsen «jakewalk daddy». I neste strofe hører vi at han har mistet sin «mama» (kjæreste/kone). Nå kan han hverken spise, snakke eller gå, mens klærne og arbeids-skoene (og jobben?) har gått tapt (strofe 3). Strofe 4 starter med å nevne at han drikker illegal sprit (moonshine), men det er ginger, altså Jake (Jamaican ginger), som har påført ham paralyse.

Fra et nevrologisk synspunkt kommer Guthrie med en interessant kommentar i siste strofes siste linje, nemlig at «Legs are stiff like a new pair of shoes». Stive ben reflekterer det naturlige forløpet av Jake leg disease med overgangen fra slappe pareser initialt i sykdomsfasen til spastisitet i form av spastisk di- eller kvadriplegi, samt muskelatrofi med drop-fot og drop-hånd, noen måneder senere (2).

Jake leg skyldtes TOCP – skandalen oppklares

Amerikanske helsemyndigheter ledet av farmakolog Maurice Isadore Smith (1887–1951) ved det nyopprettede National Institute of Health (NIH, tidligere The Hygenic Laboratory) involverte seg raskt og viste at kyllinger som ble foret med restinnholdet i aktuelle Jake-flasker ble lammet og sluttet å gå. Kjemiske analyser viste at flaskene inneholdt den oljeaktige substansen TOCP (tri-ortho-cresyl-phosphate). Kyllinger foret med TOCP fikk samme lammelser som av forgiftet Jake (14, 15). TOCP, et organisk fosfatprodukt, ble på den aktuelle tiden brukt til industrielle formål, blant annet som plast-mykner (9). Produktet var ikke den gang registrert i USA hos offentlige instanser som toksisk, men kartlegging av dets toksisk potensiale hadde vært mangelfull og begrenset seg til å undersøke effekten hos hunder, som ikke hadde tatt skade (9).

De forgiftede Jake-partiene kunne spores til det Boston-baserte firmaet Hub Products, som hadde byttet ut kastorolje med den billigere og lukt og smaksfrie TOCP-oljen (16). Hub Products sendte kanskje så mange som 300 000 flasker ut på markedet, og stoppet ikke forsendelsene selv etter at avisene rundt omkring i USA, først i Midtvesten, hadde rapportert om skadene (9). De to skyldige i Jake-skandalen fikk 1000 USD i bot og to års fengselsstraff, men slapp soning (16). Ingen av de 35000 medlemmene i United Victims of Ginger Paralysis Association fikk noen form for erstatning (16). Kanskje så mange som 100 000 personer ble påvirket av forgiftet Jake (9).

Lovverket i tråd med Food and Drug Act fra 1906 påla ikke grundige forundersøkelser («premarket testing») som kunne dokumentere sikkerheten av medisinale produkter. Jake-skandalen i begynnelsen av 1930-årene, samt forgiftning med Elixir Sulfanilamid i behandling av streptokokker i 1937, var foranledningen til en grundig innskjerping av plikten til å dokumentere legemidlers sikkerhet gjennom Food, Drug, Cosmetic Act i 1938 (16).

TOCP og andre organiske fosfater var allerede kjente nevrotoksiner

TOCP, fremstilt av kjemikeren Rudolf Heim (1861–1919) i Zürich i 1883, inngikk som en av mange organiske forbindelser i kreosotfosfat, fremstilt av den franske farmasøyten Jules Brissonet (1859–1915). Patentert som Phosote introduserte Brisonnet denne lukt- og smaksfri oljeaktige substansen i behandlingen av tærende lungetuberkulose, en behandling som var forbundet med bivirkninger da rapporter om nevropati dukket opp i Frankrike, Nederland og Tyskland.

I 1899 skrev Camille Lorot (1872–1951) i sin doktoravhandling La polynevrite phospho-creosotee: «Meanwhile the gait becomes difficult, the sick woman trots, she puts her knees forward not to lock her joints, and the rhythm of her gait is characteristic. Her legs are so weak that they hardly can hold her up. If you have her sit on the side of the bed, and try to elicit patella reflexes, you notice her reflexes have gone» (17).

Dr. Leopold Löwenfeld (1847–1923) rapporterte om lignende «lähmungen» etter «phosphosauerem» i 1903 og i Harlem’s Dagblad 7. desember 1905, rykket en viss Dr. Baumgarten inn en annonse der han advarte sine pasienter mot å bruke kreosotfosfat, en innrømmelse om bivirkninger og helomvending fra den behandling han før hadde foreskrevet (17). Da Smith gjennomførte sine dyreforsøk ved NIH i første halvdel av 1930-årene, er det sannsynlig at han ikke kjente til TOCPs nevrotoksiske egenskaper. Han refererte i alle fall ikke til eldre relevante europeiske rapporter om nerveskade i sine arbeider (14, 15).

Patogenesen belyses over de neste 80 år

TOCP som årsaken til Jake leg-skandalen i 1930, ga støtet til flere tiårs forskning for å finne hvordan den organiske fosfatforbindelsen skadet nervesystemet. Sentralt i dette arbeidet stod dr. Martin Johnson (1930–2018), grunnleggeren av British Toxicology Society (18). Johnson viste i en rekke arbeider på 1960- og 1970-tallet hvordan TOCP, i likhet med andre organiske fosfatforbindelser, særlig de som ble anvendt som insekticider og ugressdrepere, hemmer et protein han kalte NTE (neuropathy target esterase), sterkest uttrykt i ryggmargen, men også til stede i perifere motoriske nerver (19–21). Slike forbindelser forårsaker OPIDN (organophosphorus-induced delayed neuropathy) (22) med utvikling noen uker etter organisk fosfat-eksponering av spastisitet og distal muskelatrofi, ikke ulikt det man finner ved amyotrofisk lateralsklerose (23). Humant NTE er kodet av PNPLA6 på kromosom 19p13 og bi-allele mutasjoner forårsaker Spastisk Paraplegi 39 (OMIM 612020) med ALS-lignende fenotype (24).

Jake leg i historiens lys

Bluesen som kunstform, viste seg som en formidabel folkeopplyser da Jake leg-epidemien brøt ut. Lyrikken inneholdt hverken statistiske, journalistiske eller medisinske begreper, men rettet seg gjerne med enkle ord til kjernefamilien, papa/daddy (mannen) og mama (kone/kjæreste) og fortalte at hvis mannen fortsetter med Jake blir han impotent og arbeidsløs, og når han heller ikke å kunne gå, ville han bli nokså verdiløs.

Bluessanger gjengitt i dette kapittelet formidlet også den fysiske og følelsesmessige smerten, og skammen, som kanskje kan sammenlignes med senere tiders aids-epidemi, og som må ha hatt en gunstig preventiv virking sett fra et folkehelseperspektiv, for eksempel ved å forhindre oppløsning av kjernefamilien, slik det uttrykkes av Allen Brothers i Jake Walk Blues (25):

Jake leg-skandalen var en foranledning til omfattende lovendringer som beskyttet allmennheten mot farlige legemidler og ga støtet til medisinsk forskning som satte søkelys på nerveskader forårsaket av organiske fosfatforbindelser. At nerveskader etter «behandling» med tilsvarende fosfater dokumentert 30 år tidligere hadde gått i glemmeboken, viser betydningen av kjennskap til medisinsk historie.